Tekst: Kjersti Juul. Først publisert i Tidsskrift for jordmødre 3/2022.

Helena Roos var jordmor til kvinnen som tok livet av seg og to av barna sine på Fagereng i Tromsø i desember 2019.

– Vi kommer aldri til å få svar på hvorfor hun gjorde det, men man kan godt forestille seg at ensomhet, utenforskap og fortvilelse har vært en del av det, sier Helena Roos til Tidsskrift for jordmødre.

Roos har jobbet med migrasjon og innvandrerkvinner i mange år, og blant annet vært aktiv i Røde Kors flyktningguide.

– Skilte kvinnen i drukningstragedien seg ut fra andre innvandrerkvinner du har møtt?

– Hun skilte seg ikke ut på noen måte som gjorde meg ekstra bekymret, men jeg husker henne godt. Hun var hos meg flere ganger etter fødsel med spørsmål om veiledning rundt kvinnehelse, prevensjon og lignende.

Roos forteller at hun møter mange innvandrerkvinner som er ensomme og strever etter ankomst til Norge.

– De er ikke alltid så lykkelige som man kanskje skulle tro, bare fordi de får komme til et land hvor det er trygt, hvor de har tak over hodet og gode muligheter. Mange kjenner på et stort savn etter familie og nettverk, de har ikke mat de kjenner eller egne dufter rundt seg. Det er ting som kanskje er ekstra sårbart når du er gravid og får barn, påpeker Roos.

Hjelp fri for byråkrati

På initiativ fra Helena Roos gikk flere kvinner bosatt i Tromsø sammen om å danne nettverket «Lørdag klokka to» etter drukningstragedien. En uformell gruppering som inviterer kvinner til å møtes lørdager klokken to for å ta en kopp kaffe og bli kjent på en café i byen.
– Vi ønsket å kunne komme i kontakt med nyankomne på lavest mulig nivå. Pandemien satte en stopper for det en stund, men vi så også at mange av disse kvinnene som gjerne har flere barn, i tillegg til skole eller jobb, ikke har sjans til å komme seg på café, påpeker Roos.

Dermed ble ideen til Medkvinner-prosjektet født.

– Tanken er å bruke de flyktningkvinnene som har vært her en stund og som kjenner mer av det norske språket og samfunnet, til å lose en nyankommen gjennom systemet. Ikke alle har hatt utfordringer, men mange har kjennskap til Intro, til NAV og kanskje til Barnevernet. I tillegg kurses medkvinnene for å kunne kjenne seg trygge i rollen, forteller Roos.

Illustrasjonsbilde

En tyngde i byen

Med sponsing fra Tromsø kommune, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, IMDI-midler, Bymisjonen, Frelsesarmeen og en rekke privatpersoner, ansatte de en egen prosjektkoordinator Nihal Afana i september 2021, første kurset med kvinner startet i november i fjor.

– Nihal Afana er opprinnelig fra Palestina og har bodd i Norge i over ti år. Ved å rekruttere fra hennes, og flere nettverk har vi fått et bredt spekter av gode medkvinner med forskjellig språk og fra ulike kulturer. Vi treffes en gang i måneden, der vi spiser sammen og har kurskveld. Kvinnene har blant annet fått kursing av helsesykepleier, ansatte ved NAV og fra Boligkontoret. Vi har også hatt teamsmøter om utdanning, Intro, voksenopplæring og Universitetet. På forhånd får medkvinnene stille spørsmål slik at vi får til en god dialog, forteller Roos.

At prosjektet omfatter jobbing på tvers av hjelpeorganisasjoner, gjør at de får en tyngde i byen, i følge jordmoren.

– I stedet for at det blir en konkurranse, er det noe vi går sammen om. Jeg er eneste jordmor og en av få helsearbeidere i prosjektet, men samlet sett utgjør vi en stor bredde. Det er flere yrker og grupper i de forskjellige arbeidsgruppene på «Lørdag kl to», og Medkvinner. Flere som ikke har noen erfaring med kvinnehelse eller flyktningers situasjon, men som har et kjempestort hjerte, og gode faglige innspill fra andre ståsted. Jeg tror det er bra at vi ikke bare har et helsefokus, men et like stort samfunnsfokus. Slik får vi forskjellige arenaer å spille på. Alle er frivillige, og de som har kurskveldene stiller og frivillig i samråd med leder.

Praktiske bekymringer

Roos forteller at mange av innvandrerkvinnene hun har møtt, ikke har den samme fødselsangsten flere norske kvinner har. I stedet spiller troen på at den forestående fødselen «ligger i Guds hender» og at kroppen deres skal klare det, en stor rolle.

– De har annen tilnærming til det som gjør at man kan bruke mer tid på det normale og bli godt kjent. Jeg ser større utfordringer ved at de ikke har fått hjelp til praktiske ting, noe mange selv er mest bekymret for. Hvis man ikke vet om man har klær til babyen, er det klart det skaper bekymring. Å ha noen som hjelper til med å søke penger fra Nav osv. får stor betydning i et slikt bilde.

– Når er de første medkvinnene klare?

– Vi er godt i gang med kursing, samtidig ser vi at flere av kvinnene som har bodd her i 5-6 år fortsatt strever med å finne ny bolig, med skole osv. Å gi de mestringsfølelse gjennom kursingen er et mål i seg selv. At de kvinner som har bodd her en stund kan få mulighet til hjelp og mestre egne ting før de skal være medkvinne. Vi vil lage en gruppe som kjenner at de har tillit til hverandre, at de er tryggere på systemet og på hvor de kan finne hjelp. Noen er allerede klare til å være en medkvinne, andre trenger litt mer tid før de føler seg trygge nok. Vi jobber også med å rekruttere flere språk til Medkvinnerprosjektet for å få en enda større bredde, forteller Roos.

Den store glippen

– Hva slags ressurs kan jordmor være i møte med innvandrerkvinner?

Relasjonen kvinnen får med jordmor er helt unik, i følge Helena Roos.

– Jordmødre er kjempeviktige i kraft av at de møter kvinnene flere ganger. Dette er helt essensielt for flyktninger og nyankomne.

Roos skisserer opp løpet for en overføringsflyktning som et eksempel;

– Det første hun møter er migrasjonshelseteamet, og hun får hjelp av flyktningetjenesten med praktiske ting. I Tromsø er vi to jordmødre som har fokus på migrasjon. Blir kvinnen gravid får hun enten ta kontakt selv, via partner eller at migrasjonshelse henviser til oss. En av oss følger kvinnen og familien gjennom svangerskapet. Vi har gode muligheter å tilpasse etter behov, være fleksible med timer og ordner alltid tolk på forhånd. Vi ser på hva som er utfordringene og mulighetene og prøver å få til en god relasjon. Men når hun har født, blir kvinnen plutselig loset over i ordinær helsestasjonstjenesten. Da er ikke flyktningetjenesten og migrasjonshelse hennes «base» lengre, samtidig som jordmor er ferdig med oppfølging. Det er her den store glippen skjer.

Verdifulle hjemmebesøk

Det er langt vanskeligere for helsesykepleier å se det ekstra behovet, fordi vedkommende ikke har etablert noen relasjon til kvinnen før babyen er der, i følge Roos.

– Det blir mange personer for kvinnen å forholde seg til i en sårbar periode. For helsesykepleier kan det være ukjent hvor nyankommen kvinnen faktisk er.

Roos poengterer at det er viktig at Medkvinnerprosjektet kommer i tillegg til det kommunen ved for eksempel Flyktningetjenesten skal gjøre. Uavhengig av Medkvinnerprosjektet gjør hun som jordmor hjemmebesøk og tar seksukerskontroller. Slik får hun vært litt «i bakgrunnen» hvis det skulle være noe.

– Ved å møte kvinnen på hennes egen arena, er det lettere å fange opp flere faktorer for å se om det er behov for å koble på en medkvinne. Det bygges et tillitsforhold der vi prater om kvinnehelse på et nivå de forstår og muligheten for at de åpner seg for meg er mye større. Jeg opplever denne oppfølgingen etter fødsel som spesielt verdifull.

Faktaboks1:

Helena Roos snakket om Medkvinnerprosjektet under konferansen «Bosatt – hva så? – Flyktninger, helse og integrering». Konferansen gikk av stabelen i Tromsø i månedsskiftet mars/april i regi av regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) – RVTS Nord, RVTS Midt og Institutt for Samfunnsforskning NTNU. om vold, traumatisk

Faktaboks2:

Medkvinner i Tromsø er et samarbeidsprosjekt mellom medlemmene i arbeidsgruppa og Tromsø Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Bymisjon, relevante innvandrerorganisasjoner, humanitære organisasjoner, kommunale tjenester i Tromsø. Her nevnes: Somaliere i Tromsø (SIT), Selvhjelp for innvandrere (SEIF), Tromsø Islamske senter. Tromsø kommunes Seksjon for barn og familie, forebyggende helsetjeneste, barneverntjeneste, Integreringsrådet, NAV, Flyktningetjenesten.