Denne artikkelen er tidligere publisert i Tidsskrift for jordmødre 9/2020. Denne sommeren publiseres artikler fra Tidsskrift for jordmødre digitalt til glede for nye lesere.

Tekst: Kjersti Juul, Foto: Trond Isaksen

– Dette er et forskningsprosjekt som er basert på de erfaringene jeg og mine kollegaer i Villa Sult har hatt over mange år. Her møter vi mange personer med et anstrengt forhold til mat og kropp, og som opplever graviditet og barseltid som en ekstra krevende tid. Det er en svært sårbar fase, og vi ser at det er et kompetansehull både i hva vi vet om hvordan kvinner med spiseforstyrrelser erfarer svangerskap og tiden etterpå, og hvordan vi skal møte disse kvinnene, sier doktorgradsstipendiat Bente Sommerfeldt som til daglig jobber som psykologspesialist og faglig direktør ved Villa Sult.

Institutt for spiseforstyrrelser har ambisjon om å være et supplement til mye av det som finnes av hjelp i det offentlige, og prøve å fylle noen hull der det mangler kompetanser.

– Mammakroppene er et forskningsprosjekt som er basert på å få tak i kvinnenes egne erfaringer. Deres møte med graviditet og barseltid, hjelp og oppfølging, skal legge grunnlaget for senere utvikling av tilpasset hjelp og oppfølging. Ikke minst skal det bidra til å gi bedre kompetanse til både førstelinjetjeneste og spesialisthelsetjenesten. Er det ett sted vi ser vi må jobbe flerfaglig og teambasert, er det nettopp i møte med svangerskap og barsel, sier Sommerfeldt.

Trigger spiseforstyrrelsen

Å ha en spiseforstyrrelse, betyr at en har en overopptatthet av tanker omkring mat, kropp og vekt. Sommerfeldt forteller at myten om at det å bli gravid, gjør at mange gir litt slipp på denne overopptattheten, ikke stemmer. Det er mer slektskap mellom svangerskapsomsorgen og spiseforstyrrelser enn man tidligere har trodd.

– At man får litt «fri» og klarer å unne seg mer mat som gravid, er nok ikke tilfelle. Endel kvinner har hatt noen år med mindre symptomer og mer normalisert vekt, men man ser at graviditeten kan være en utløsende faktor for å bli mer opptatt av mat og vekt igjen. Mye av oppfølgingen man får som gravid, handler jo om måling, veiing, kurver, ja-og nei-mat. I tillegg kommer hele «mammaindustrien» der mange mener mye om hvordan ting skal være. Ytre fokus blir sterkere, mange blir for eksempel opptatt av hvordan magen ser ut og sammenligner seg med andre. Det er mange triggere som ligner spiseforstyrrelsen.

Bente Sommerfeldt, doktorgradsstipendiat

For lite «vi»

Sommerfeldt trekker frem et utsagn, som beskrivende for situasjonen: «Blir det for mye jeg, så blir det ofte for lite vi».

– Med en gang du har en stein i skoa, er det vanskelig å tenke på noe annet. Hvis du tenker på mat og kropp 24 timer i døgnet, blir det veldig lite plass til noe annet. Veldig mange strever sånn med disse tankene, at de nesten ikke klarer å være i kontakt med barnet som lever på innsiden.  Samtidig føler de skyld og skam over at de tenker så mye på det, forteller Sommerfeldt.

– Er det for lite fokus på dette i svangerskapsomsorgen?

– Det er ikke nødvendigvis for lite fokus, men for lite kompetanser på hvordan man skal møte det. Spiseforstyrrelser er et felt mange vegrer seg for å gå inn i. I retningslinjene står det at man skal spørre om forholdet til mat og kropp. Men det hjelper ikke, når man ikke vet hva man skal gjøre med det man får til svar. Her er det et stort kompetansebehov: Hvem henviser man til og hva slags type tilpasset hjelp trengs? Psykisk helse står i fokus, men kanskje blir vi mer opptatt av å dokumentere, enn å hjelpe mor med dette.

– Hva er ditt råd til helsepersonell?

– Tør å spørre – og vær interessert i å høre etter. Du trenger ikke å komme med en løsning med det samme, men det har stor verdi å bare si: – Kan du fortelle litt mer om det?

Mange som har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse og blir gravide, tør ikke å «tilstå». I stedet gir de hint av typen «jeg blir mye sliten» eller «jeg trener hver dag». Det viktigste for disse kvinnene er ofte bare at noen vet. Mange går med en frykt for å skade barnet. Vi vet at bekymring kan føre til handling og endringsvilje ikke minst, derfor er det viktig å få kvinnene i tale, i følge Sommerfeldt.

Fremme sanseligheten

Forskningen tilsier at det er risikoer knyttet til spiseforstyrrelser som for tidlig fødsel, flere keisersnitt, urolige barn. Eller faren for diabetesproblematikk for de som overspiser. Hvordan mor har det, påvirker hvordan barnet har det. Her gir graviditeten en unik en mulighet til å kunne hjelpe en som sliter med forholdet til egen kropp.

– Kroppen blir mye i hodet hos de med spiseforstyrrelser. De er ofte dårlig koblet til egne kroppslige erfaringer. I svangerskapet er vi så opptatt av kurvene, tallene og barnet, men kanskje må vi bli mer opptatt av at hva kvinnen kjenner og at hun kjenner etter, sier Sommerfeldt.

Mange har brukt kroppen som et instrument for kontroll og mestring. De «har» en kropp, mer enn at de «er» en kropp. Hun mener svangerskapet kan være en fin måte å fremme sanselighet på. Å være litt interessert i hva som foregår på innsiden, og kjenne etter hvordan du for eksempel kan være med å påvirke bevegelse til barnet i magen.

Hjelp til to

En kvinne med spiseforstyrrelser kan gå til kontroll og være bekymret og lettet på samme tid, for at hun ikke har gått opp i vekt. Hun går dit med en ambivalent følelse. På kontroll prøver hun kanskje å antyde om det er grunn til å bekymre seg, mens jordmor beroliger med å si at «fosteret tar til seg det den trenger», hvis målingene ser greie ut.

– Det er velment, men man kan gå glipp av en unik mulighet til at den gravide selv kan kjenne etter. «Har du selv noen tanker om hvorfor du ikke har gått opp?» kan være et fint spørsmål som setter i gang en viktig samtale. Ofte er vi så opptatt av å normalisere, men det kan stoppe noen muligheter for å fremme kontakt og sanselighet i svangerskapet, påpeker Sommerfeldt.

Hun beskriver det som viktig forebyggende arbeid. Får man fremmet egenkontakt og ikke minst egenomsorg i svangerskapet, er mor også i bedre stand til fremme utviklingen til barnet når det er født og få til et godt samspill.

– Vi vet hvor viktig foreldrene er de første leveårene for barnets forhold til mat og kropp.  Forholdet foreldrene har til egne kropper og mat blir fort fanget opp av barna. Klarer man å gi hjelp i løpet av graviditeten, kan vi hjelpe «to for prisen av en»!

*Mammakroppen er støttet av Norske Kvinners Sanitetsforening.