Denne artikkelen er tidligere publisert i Tidsskrift for jordmødre 4/2021. Denne sommeren publiseres artikler fra Tidsskrift for jordmødre digitalt til glede for nye lesere. Tekst: Kjersti Juul

Forsker Eira Bjørvik jobber på Institutt for helse og samfunn ved UiO der de har forsket på kvinnehelse både i Norge og utlandet i mange år.

– Vi oppdaget etterhvert at historien om assistert befruktning ikke var så godt beskrevet, forteller Bjørvik som bestemte seg for å ta doktorgrad om assistert befruktning de siste 100 år.

Eira Bjørvik er postdoktor ved institutt for helse og samfunn ved det medisinske fakultet på UiO. – Vi burde bli flinkere til å kommunisere at det ofte går galt, sier Bjørvik om assistert befruktning. Foto: UiO

Hvor tidlig man faktisk begynte med sæddonasjon overrasket henne, da hun dykket ned i historien.

– De første tilfellene vi kjenner til er allerede fra 1928! I begynnelsen var det snakk om spredt privat praksis, men når vi nærmer oss 2. verdenskrig blir det et mer aktuelt spørsmål. Løftet frem av helsedirektør Karl Evang som ønsker å institusjonalisere praksisen i oppbyggingen av landet etter krigen. I datidens retorikk ble det snakket om som spesielt uheldig at hele 10 prosent av ekteskap var barnløse, og at kvinner har et biologisk behov for å bli mødre, forteller Bjørvik.

Flere overraskelser skal komme. På 50-tallet ‒ selve husmorens tiår – foreslår Evang og hans støttespillere at også ugifte, enslige kvinner skal inkluderes blant dem som kan benytte seg av sæddonasjon.

– Et friskt forslag tatt i betraktning at dette først ble lovlig i 2020, ler Bjørvik. Inseminasjonslovkomiteen la frem et lovforslag for å regulere sæddonasjon i 1953, men forslaget nådde aldri votering i Stortinget og ble dermed liggende i en skuff.

Et skambelagt fenomen

Sæddonor var i de tidlige år ofte en onkel, bror eller far. Dette var spesielt viktig for bondebefolkningen der man var opptatt av blodsbånd og odelsrett. Utover på 70-tallet ble det et systematisert tilbud på norske sykehus, der Kvinneklinikken på Rikshospitalet var først ut i 1972. Nå ble det vanlig å rekruttere donorer blant mannlige medisinstudenter, som ble bedt om å sitte igjen etter forelesning og høflig anmodet om å yte sitt bidrag til de barnløse.

– Medisinstudentene var lett tilgjengelige, men det regjerte også en forestilling om at menn med høyere utdanning kunne anses som mer veltilpassede farsemner, forteller Bjørvik.

I begynnelsen hadde man få alternativer å tilby de ufrivillig barnløse. Man brukte noe kirurgi, men produserte som regel da infertilitetskasus snarere enn å hjelpe. Ved siden av sæddonasjon fra 30-tallet av, kommer ulike former for hormonbehandling på 60-tallet.

– Fenomenet ufrivillig barnløshet har tradisjonelt sett vært skambelagt og lite snakket om. Før IVF kommer som «en bombe» på 80-tallet, var det veldig vanskelig å få denne pasientgruppen til å komme til legen. Spesielt i tilfeller der man kunne anta at det var mannen som var årsak til infertiliteten, forteller Bjørvik.

Strengt hemmelig

Historien viser en rekke utfordringene før i tiden, man fort kan «glemme» å sette pris på at man slipper i dag.

– Før fryseteknologien kom i bruk på 1980-tallet kan man snakke om en viss svingdør-behandling, spesielt innenfor sæddonasjon. Man var veldig opptatt av hemmelighold, samtidig hadde man et tidsvindu på at sæden skulle leveres av en person som ikke måtte møte paret. Det førte til at man lenge sentraliserte praksisen til de store sykehusene, for at det skulle være lettere å unngå å støte på hverandre, forteller Bjørvik.

Helt opp til Bondevik 2-regjeringen ble man oppfordret til å holde sæddonasjon hemmelig for barnet og omgivelsene, da man fryktet at det ville få uheldige konsekvenser for barnet.

– Da IVF kom på midten av 80-tallet var det så lange ventelister de første årene, at det ikke var et reelt tilbud. Ventelistene strakte seg ofte over 7-8 år. Hvis man i dag synes det er lenge å vente i tre måneder, får man et litt annet perspektiv historien tatt i betraktning. I dag har også teknikken blitt bedre og det unnfanges flere barn på færre forsøk enn tidligere.

Selger et håp

Det blir også interessant å følge utviklingen ettersom mange norske donorbarn blir voksne og etterlyser kunnskap om biologisk opphav.

Eira Bjørvik ser på utviklingen av assistert befruktning med en viss bekymring. Hun mener vi har skremmende lite oversikt over hvor uregulert det private markedet i utlandet har blitt.

– Vi har ganske god oversikt over kvaliteten på det offentlige og private markedet i Norge, men vi vet at endel norske kvinner og menn reiser til for eksempel Øst-Europa for å benytte seg av eggdonasjon. Der har vi altfor lite kunnskap om kvaliteten på det tilbudet de blir møtt med. Jeg tror mange har uheldige erfaringer med det. I verste fall kan det by på helseproblemer både fysisk og psykisk, så vel som økonomiske problemer, påpeker Bjørvik.

Assistert befruktning de siste 30 årene har blitt et internasjonalt kommersielt marked, der det nesten ikke spiller noen rolle hva norsk lovgivning sier, i følge forskeren.

– Det er ofte en voldsom desperasjon blant denne pasientgruppen. Særlig i det kommersielle markedet selger man et håp. Det er alltid noe nytt å prøve, og mange melder om følelsen av å være fanget i et hamsterhjul. De får aldri forsonet seg med tanken om at det ikke går. Teknologien er fantastisk hvis den lykkes, men den har også en helt ødeleggende side. Vi burde bli flinkere til å kommunisere at det ofte går galt, sier Bjørvik.

Eksplosiv utvikling

I 2020 kom viktige og omstridte lovendringer i form av at eggdonasjon ble tillat i Norge så vel som at enslige kvinner kan få barn ved assistert befruktning.

– Hvordan tror du fremtiden og mulighetene ser ut 100 år frem i tid?

– Veldig vanskelig øvelse å se inn i spåkulen, men i første omgang blir det interessant å se om lovendringene vil gi noen utslag på demografien. Kanskje blir det flere familier som består av bare mor eller to kvinner. I ytterste konsekvens kan man se for seg et matriarkat, der mannen er mer overflødig. På de snart 40 årene som har gått siden det første IVF-barnet ble født i 1984, har flere titusentalls norske barn kommet til verden, millioner på verdensbasis. Vi regner med at det i våre dager blir født 2 500 – 3 000 norske barn etter ulike former for assistert befruktning per år i Norge. Det blir også interessant å følge utviklingen ettersom mange norske donorbarn blir voksne og etterlyser kunnskap om biologisk opphav.  I dag er det et langt mindre tabubelagt tema.